Livet er et antropologisk feltstudie

Morgensdagens soundtrack:

I natt laa jeg under pashmina-sjalet mitt og lurte paa hvordan alle inderne med teppet over hodet paa toget egentlig faar nok luft der de ligger. En av de hjelpsomme guttene i nabovogna som hjalp meg aa flytte sekken(da jeg tydeligvis hadde lagt meg til aa sove paa helt feil plass og ble vekt av konduktoeren som klappa meg i hodet og himla med oynene mens han lo og fant en ny ledig plass til meg) sto tilfeldigvis ved siden av koya mi opp til flere ganger i lopet av natt og saa paa at jeg sov. Ja jeg sover tungt altsaa men det er vanskelig aa la vaere aa vaakna naar denne fyren staar der og stirrer paa meg. Saa tilslutt reiste jeg meg ogg og sa hoyt GAA AA LEGG DEG! til han. Saa ikke mer til det menneske. Men en annen trivelig fyr som snakka godt engelsk sa naar jeg vaakna i dag at han hadde lugget vaaken hele natta og fulgt med han andre kompisen saa han ikke skulle plage meg. DET var trivelig det. Det er utrolig hvor mange mennesker man kommer i prat med paa togturer i India. Me like! Masse damer som ikke kan et ord engelsk og et par eldre vise menn som oversetter at damene skulle onske de var hvite som meg(ja takk jeg kan godt bytte til ditt lange tykke morke haar og brune oyne) og bodde i mitt land, og en dame sa i dag at jeg maatte gifte meg. De spoer alltid om det, hvorfor er du ikke gift? Veeel....i mitt land er det faktisk ikke saa vanlig aa gifte seg i min alder lenger. Og naar jeg fortalte han mannen i dag at jeg ikke hadde bodd med familien min siden jeg var 19 fikk han hakeslepp, hva har du gjort da? Er dere uvenner?

So, ankom Haridwar som for tiden ser ut som en flyktningeleir pga Kumbh Mela, tenkte aa ta lokalbuss for 20 rupees derfra til Rishikesh saann som forrige gang, men endte opp paa en Vikram(en stor rickshaw) sammen med maaasse andre folk som plutselig hoppet av saa jeg ble alene i den store lille bilen. Sjafoeren ble plutselig min bestevenn og stoppet for aa drikke te med meg paa veien. Det var jo trivelig nok tidlig paa morgenen for en kald og troett kropp. Naar vi etter en times tid i aapen bil kom fram til gjestehuset jeg bor paa(med utsikt over Ganges og nesten Himalaya) ville han sannelig meg ha et kyss og spise middag med meg og. Utrolig hva jeg faar igjen for aa vaere hyggelig og smile til folk altsaa. Han fikk dessverre ikke noe kyss, jeg har kommet fram til at jeg har nok kjaerester i dette landet naa og er herved offentlig nesten gift og har absolutt ikke noe indisk telefonnummer. Ikke ta det ille opp, jeg klarer aa unngaa aa bli giftet bort men maa virkelig passe meg for aa vaere hyggelig med folk. Uansett, naar jeg sat der i rickshawen paa humpete vei med vind i haaret og en flagrende gardin paa siden som ikke hjalp det spor mot gjennomtrekk fikk jeg filosofert masse og med klassisk indisk musikk hoyt paa minianlegget mens vi suste avgaarde kosa jeg meg selv om jeg for foerste gang paa denne reisen var helt alene.